Pappa har alt på stell

Tobias har akkurat fått nye joggesko av pappa, for det skal ikke stå på det, han skal få alt som alle de andre har, og vel så det. Allikevel slår Tobias seg vrang så fort de er utenfor butikken, skoene kipper litt, og dermed er vulkanutbruddet i gang. Uansett hva pappa sier, så hjelper det ikke, for skoene sitter ikke som de skal! 

Det er ikke første gang Tobias utagerer. På skolen er han ”umulig” og han henger langt etter faglig, selv om han er bare åtte år.  

Hjemme er alt på stell, de to bor sammen. Pappa er skikkelig fornøyd med seg selv, for at han takler alt en pappa skal, ordne med klær og utstyr til skolen, henter og bringer og jobber fulltid i tillegg. Og når Barnevernet dukker opp for å sjekke hvordan det står til, så sitter de og spiller Monopol sammen, de to gutta. Stemningen er god, og barnevernet kan rapportere at alt er fint og pappa er veldig involvert i gutten, og alt ellers er på plass. Heldigvis lukket de ikke opp døra til rommet bak i leiligheten. 

Pappa visste at Barnevernet ikke hadde noen grunn til bekymring, jeg er jo en bra pappa, en med god moral, som tar de beste valga for gutten min, for gutten min kommer alltid først, uansett. Så lenge jeg har nok stoff, og at jeg kan få i meg akkurat passe dose med amfetamin, så er jeg hundre prosent der for sønnen min.  

Barnevernet begynner å kreve urinprøver, men han nekter å avlegge prøver, da dette er re-traumatisering fra tidligere når han satt inne, så han slipper unna med det.  Og de to gutta får fortsette å bo sammen.  

Pappa sitter i førersetet i bilen, 100 km i timen på motorveien, guttungen sitter bak i bilen og kjæresten foran. Han våkner brått av et dunk i armen fra kjæresten, han hadde dubbet av et lite øyeblikk, det var den jævla GHB´n som gjorde at han ikke klarte å holde seg våken! Kjæresten får han til å kjøre til siden, så han får gått ut og tatt seg litt luft. Han står rett i veikanten, hodet senker seg og han sovner der, stående. Brått våkner han av en trailer som fyker forbi, bare centimetere unna.  

Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde fasaden oppe, timene blir fler og fler på jobben og Tobias må oftere og oftere være hos bestemor.  

Overdosene på GHB skjer hyppigere og barnevernet får inn flere bekymringsmeldinger. Tobias blir oftere utagerende.  

Så kommer beskjeden pappa har fryktet: barnevernet vil ta fra ham omsorgen til Tobias, de vil at han skal flytte til noen andre. En ukjent familie! Dette er det verste som kan skje, Tobias trenger stabilitet og trygghet, han sliter jo allerede!  

Dette ble vendepunktet.  

I dag, tre år etter, forteller han at det er det beste som kunne skjedd! For barnevernets bestemmelse, gjorde at han våknet opp. 

Hvis jeg hadde kunnet gått tilbake i tid, og snakket til meg selv den gangen, så hadde jeg sagt: ” Jeg har vært der du er, jeg vet hvordan det er, det er hjelp å få, Veien Ut vil gi deg et nytt liv” 

Tobias og pappa bor igjen sammen, de har leilighet og pappa er tilbake i jobb. Tobias strever fortsatt på skolen, men pappa er der for han, og døra til rommet bak i leiligheten er åpen. De har ingen hemmeligheter for hverandre lenger. 

I dag er de ute for å kjøpe nye sko til Tobias, når de kommer ut av butikken, legger Tobias merke til at skoene kipper, han ser opp på pappa og sier: ”det går bra pappa, det går seg til”  

Dette er en sann historie, navnene er fiktive.