Å elske en rusavhengig

Er du ikke redd for at han sprekker? Hva om han begynner å ruse seg igjen? 

Så heldig han er som har funnet deg! Takket være deg så ruser han seg ikke lenger. 

I starten av forholdet vårt, skjønte jeg fort at jeg ikke var førstevalget, jeg kom i andre rekke. Alle liker vel å føle seg som den viktigste i livet til sin partner, og jeg er ikke noe unntak. Allikevel aksepterte jeg nå å komme på andreplass, fordi jeg visste at hvis jeg var på førsteplass, så hang forholdet i en tynn tråd.  

Min rival var ikke en annen kvinne, det var NA. (Narcotics anonymous)  

Det var avgjørende at han var en del av et fellesskap og jobbet med å få et bedre liv, uavhengig av meg. Og min gevinst var en mann som fikk selvinnsikt, ble en bedre utgave av seg selv og tok mine følelser på alvor.  

Nei, jeg har aldri vært redd for at han skal sprekke, en av grunnene er nok at vi aldri var sammen når han ruste seg, og jeg er heller ikke engstelig av natur, men den viktigste grunnen handler nok om at jeg vet at en «sprekk» skjer ikke ut av det blå, men etter en rekke med dårlige valg. Et dårlig valg ville for eksempel vært at han ikke ville gått på møter mer, da ville jeg nok fått vondt i magen.  

Heldigvis er jeg ikke grunnen til at han er rusfri, for da ville jeg samtidig vært skyldig hvis han tok et tilbakefall.  

Hilsen lykkelig #2