Å ha det dårlig sammen!

Hva er det egentlig som skjer ett helt år i behandling. Er det sånn at vi gjennom terapi både innendørs og utendørs etter hvert får alle de dårlige følelsene og vanskelighetene til å gå bort? 

Er det slik at bare vi snakker nok om alle problemene så blir livet bra?  

Nei- det er ikke slik i det hele tatt.  

For mange av våre deltakere er mengden av vanskeligheter etter de er ferdig i behandling akkurat lik som når de kom inn i behandling.  

Det vi øver på er å tåle dette uten å rømme fra det eller bedøve dette med rus. Det er det det handler om, å bygge opp robuste sjeler som kan romme hele sin følsomhet og sensitivitet uten å kollapse ved motgang. Tåle sitt eget liv- og oppleve å mestre det livet og alt det rommer. Dette er en krevende jobb for det legger en forventning til deltakeren om å legge fra seg en rekke tillærte metoder som er opparbeidet under år med rus. Ærlighet, sannhet, unngå hemmeligheter og tørre å være ekte og ærlige med de rundt seg. Det er døgnåpen jobbing det, og mange søvnløse netter (og ingen får en sovepille her bare så det er sagt)  

På den måten handler det jo ikke om å ikke ha det dårlig- men snarere om å tørre å ha det dårlig sammen med andre. Vi kan jo hverken fjerne eller legge til ting i et liv, men vi kan jobbe sammen med andre for å tåle det vi har. Det er dette som gjør det så usedvanlig krevende å holde ut i behandling måned etter måned.  

Hva er da gevinsten om vi ikke kan fjerne alt det vanskelige og vonde?  

Etter en god del måneder (ofte over 7) kommer det plutselig- det rare- ikke det at man har det nødvendigvis så himla bra, men fravær av skikkelig dårlige dager.  Jeg har det ikke dårlig hele tiden lenger- og det gjør at jeg egentlig har det ganske bra.  

Når du tåler å ha det dårlig og vondt- da kan du endelig ha det bra.  

Uten rus.