Min store kjærlighet

Jeg har vært nykter noen uker og mine nære omgivelser er på gli. Det ser ut til at jeg er sånn noenlunde inne i varmen igjen. Tanken på et skudd smetter inn i mitt hode, hvor den får være i fred de sekundene det tar til tanken treffer mellomgulvet i form av en klo, som fester et smertefullt grep av irreversibelt sug. Det finnes ingen steder i mitt repertoar, en annen tanke som kan ta opp kampen, med denne tanken. Beslutningen er tatt og her er ingenting som kan stoppe denne ferd. 

Jeg gjemmer posen med stoffet i trusa, og haster mot bilen. Han som pusha det forsikret meg om at kvaliteten var god. Suget, smerten, stresset, forventningen og jaget innvendig i meg, bevrer rundt et punkt som er så altoppslukende at om noe skulle komme i veien så vil det resultere i en katastrofe, enhver desperat handling ville kunne utspille seg, lik i en kamp for å unngå å drukne, for å få puste, slippe å bli kvalt.  

I bilen har jeg halvlitersflasken med Farris, utstyret i form av en 2 milliliters sprøyte (pumpe) og en 16 kanyle(sprøytespiss). Det er godt brukt, jeg gjemte det bort sist jeg sluttet, jeg har for vane å gjøre det hver gang jeg slutter, noe jeg har gjort utallige ganger og jeg skal selvfølgelig aldri begynne igjen, nå har jeg lært. Jeg pakker utstyret ut av den sammentapede posen det ligger i, gjensynet med sprøyta og kanylen fyller meg med glede og forventning, jeg trekker sprøyta full av Farris, setter på kanylen og spruter det ut på gulvmatten et par ganger for å gjøre rent utstyret. I hastverket med å komme meg av gårde hadde jeg ikke tatt meg tid til å finne bomull (dott),  for å filtrere oppløsningen, så jeg biter av en bit av et sigarettfilter, på ingen måte så bra som bomull, men nest beste alternativ. Dette for å unngå at rusk skal bli med inn i blodbanen når skuddet settes, og ende opp i en av de små blodårene i hjernen, noe som vil gi meg ekstrem hodepine, krampelignende risting og kaldsvetting.

  Filterbiten legger jeg lett tilgjengelig på dashbordet. Posen med pulver fiskes opp av trusa, åpnes forsiktig, luktes på og den stramme kjemikalielukten lover godt. Kloa i magen får nå selskap av ytterligere en følelse, en følelse av og i fistel snart være klar. En passe dose drysses opp i korken fra halvlitersflasken, 2 milliliter Farris trekkes opp i sprøyta for deretter forsiktig å bli tømt i korken, for der å blande seg med pulveret. Plasthylsteret (røret) nålen ligger beskyttet i, brukes nå ivrig for å løse opp alt som måtte være av bitte små krystaller. Ritualet begynner nå å få et snev av effekt i form av ro og mestring, kloa sitter fortsatt smertefullt hardt i mellomgulvet, hver bevegelse utføres med full kontroll etter fastlagt mønster, lik en idrettsutøver før start. Jeg er delt i to, desperat sprøytenarkoman og en mester i hva jeg akkurat holder på med. Kanylen legges på dashbordet ved siden av filterbiten, korken holdes nå med venstre hånd, filterbiten slippes forsiktig oppi slik at den blir liggende å flyte i overflaten av oppløsningen, uten å få noe rusk der tuppen på sprøyta nå settes ned med høyre hånd. Nå har jeg korken i venstre hånd og sprøyta i høyre og må derfor bruke tennene til å dra sprøytestempelet opp med, samtidig som jeg presser sprøyta ned mot filterbiten med akkurat så mye kraft at oppløsningen sakte filtreres opp i sprøyta. Kanylen settes på og plasthylsteret tas av, sprøyta holdes opp mot lyset og sprøytestempelet skyves forsiktig, forsiktig inn til oppløsningen fyller alt tomrom, jeg knipser et par ganger på sprøyta for å få alle luftboblene øverst slik at de kan presses ut og en bitteliten dråpe kommer til syne på nålspissen, og den strykes av på tungen, ingenting går til spille. Et utrolig vakkert syn som fyller meg med alt jeg trenger og jeg kjenner den enorme lettelsen over at det allikevel ikke var slutt, vi er sammen igjen, min største kjærlighet og jeg, den som så mange ganger før har fjernet alt av smerte. Den fiks ferdige anretningen legges på dashbordet, jeg løsner og tar av meg belte, drar opp venstre genserarm, legger belte rundt overarmen, strammer til og holder det stramt med tennene. Armen strekkes ut og neven knyttes, blodårene på innsiden av underarmen eser ut og i fordypningen hvor overarm og underarm møtes ligger favorittåren, den har aldri sviktet, den er fortsatt stor, bankende og full av blod, selv om den har blitt stukket hull på så mange ganger at det har dannet seg en brusklignende svart klump på størrelsen med en ert, på det punktet jeg aller helst vil sette nålen. Jeg holder sprøyta med tommel, pekefinger, langfinger og med spissen pekende oppover mot målet.

Det slår meg i et mikrosekund at det hadde vært litt bedre med en ny, ubrukt og sylskarp kanyle da det ville vært lettere å trenge gjennom bruskklumpen som har fått gro noen uker, men tanken er aldri i nærheten av å bli en vurdering, ingenting absolutt ingenting vil kunne forhindre at den nålen penetrerer den blodåren, om den så skal skrues inn. Den sløve nålen lager en skarp fordypning i blodåren i det jeg presser forsiktig og jeg skjønner av erfaring at jeg må gi den et lite raskt dytt, jeg må være nøye med vinkelen slik at nålen unngår å punktere åren og da komme ut av åren på andre siden, når den bruskbefengte åreveggen gir etter. Med en velkjent kråselyd popper nålen gjennom og en liten antydning av blod kommer til syne der nålstålet er festet i kanylen, det er et godt tegn, da er nålen inne i blodåren. Tennene slipper taket i beltet, blodårene synker tilbake i armen igjen, og for å være helt sikker og fordi dette er det absolutte høydepunktet drar jeg forsiktig stempelet tilbake for å registrere og beundre blodsvaret, som uten å blande seg med den klare vesken tar noe av plassen i sprøyta. Med tommelen på fingertaket på sprøyta og pekefingeren på enden av stempelet presses stempelet hurtig til bunns og dosen slynges ut i blodbanen, pusten trekkes dypt, som om jeg har vært for lenge under vann, følelsen av at håret i nakken reiser seg sammen med et voldsomt rush av energi, hjertet banker i hele kroppen, jeg registrerer akkurat så mye press i hode at konklusjonen er, bra varer og akkurat passe dose, en intens varme fyller meg, og med ett er jeg i balanse, jeg er frisk, jeg er klar, jeg er uovervinnelig, jeg har full kontroll. Alt av fysisk, mental og uforklarlig smerte er forduftet på et sekund. I dette øyeblikk vil alt ordne seg, jeg kjenner en enorm lykkerus over at vi er sammen igjen, denne gangen skal vi gjøre det annerledes å få det til å fungere for resten av det fantastiske livet som ligger foran oss, du og jeg.

Jeg våkner på glattcellen 1. juledag, etter en dramatisk og tragisk julaften. Det har gått et halvt år og jeg har på ingen måte kommet i gang med dette fantastiske livet. Jeg har gått ned 20 kilo, bilen er borte for lengst, jeg er husløs, ungene vil slippe å ha noe med sin Pappa og gjøre, ingen i familien vil la meg komme inn i husene sine, beskjeden fra Mamma er at jeg kan komme innom å få mat og så er det ut igjen, jeg har pådratt meg 30 nye straffbare forhold, jeg har hepatitt c , jeg planlegger stadig å ta mitt liv, men får ikke surra meg til det heller, og selv med et hav av selvmedlidende tårer og lovnader om bot og bedring, nytter det på ingen måte å få min siste samboer til å syns så synd på meg at hun er villig til å prøve igjen.  

Også denne gangen har det blitt jobbet i kulissene og for første gang er alle i stand til å stå i mot, mine mesterlige evner til å manipulere ethvert individ til min fordel. Du må søke hjelp, du er syk, veldig syk. 

Åssen i hælvete er det mulig å havne her, hva har skjedd eller hva er det som ikke har skjedd?  Det jeg omsider har greid å registrere er at jeg er et totalvrak psykisk, i en totalvraka menneskekropp. Det siger inn, i det jeg står foran speilet og et ansikt jeg på ingen måte gjenkjenner noe som helst i, møter blikket mitt, og med en kropp hvor ben strukturen ligger utenpå liksom bare trukket med skinn. Ansiktet i speilet ser hjelpeløst og bunnløst tomt tilbake på meg, og i det jeg kjenner dette ufattelig triste synet skylle innover meg knyter ansiktet i speilet seg sammen som i en slags krampe av smerte. Ved synet av dette patetisk hjelpeløse individet, bryter jeg fullstendig sammen i en blanding av frykt, sorg og overgivelse. Det er på ingen måte mulig å komme lenger ned. 

Jeg heter Jan, og er rusavhengig.